fredag 22. april 2016

Lag ditt eget bacon - easy peasy!

- Lage bacon sier du? Jasså, har du egen gris? Hehe! Det humres spøkefullt av den som spør, selvfølgelig.
Dette er vel det vanligste spørsmålet man får i Norge når man sier at man lager bacon. Det er nesten så man mistenker at man tror det er grisen selv som lager det man kaller bacon og at det ikke er en prosess som forvandler grisekjøtt/flesk til bacon. Pussig, sant?

Min histore som baconlager startet med etter å ha fått en bit hjemmelaget bacon av en kollega. Jeg ble overbevist. Dette skulle jeg fint klare jeg også!

Som alltid er det viktig å lese seg opp på hva man skal gjøre før man starter arbeidet. Dette er viktig av flere årsaker:

  1. Du følger prosessen i RIKTIG rekkefølge
  2. Du forstår HVORFOR du gjør de forskjellige stegene
  3. Du skjønner hvorfor HYGIENE er så viktig
  4. Du lærer om de BAKTERIENE som ikke er snille og man virkelig ikke vil møte
  5. Du kan være stolt av et vellykket RESULTAT som hobbykokk og spre det glade budskapet videre!
Det finnes hyllemeter på hyllemeter av gode bøker som tar for seg gamle konserveringsmetoder, som salting, lake og røyking er. Dette er tradisjoner som går veldig langt tilbake i tid. For tiden befinner jeg meg i England og her har nesten alle disse tradisjonene gått i glemmeboken. Det finnes riktignok endel entusiaster som vil lage ting på gamlemåten og ser heldigvis mot Skandinavia som rettesnor og et område med mye kompetanse.

Vel, man kan lese seg både opp og ned (som for øvrig kan anbefales om man brenner for temaet), men la oss komme i gang.

Hva trenger du før du setter igang?
Først trenger du, som alltid, gode råvarer. Gå til den lokale slakteren og bestill tynnribbe med ben. Disse bena lager du selvfølgelig spareribs av(istedenfor å kjøpe ferdigmarinerte spareribs til 180 kr/kg.) Forslag er å langtidssteke på lavtemperatur etter å ha kost seg i en egenlaget marinade, for å så avslutte på grillen.

  • Et stykke tynnribbe på et par kg. Jobben er egentlig den samme enten det er 2 eller 4 kg.
  • Jeg bruker nitrittsalt fra Scanholm (www.scanholm.no) for å forebygge dannelse av botulisme. Better to be safe than sorry.
  • Jeg bruker Dextrose pulver da det fester seg bedre til kjøttet. Men vanlig granulert sukker går også fint.
  • Blandingsforholdene jeg bruker er 2/3 deler salt og 1/3 sukker. Her kan du også legge til knust einerbær eller andre gode urter du ønsker å smakssette baconet med. Flytende godis som whisky, portvin ++ kan også brukes til smaksetting.
  • Egnede ziplockposer. (1-2 L)
  • En eller flere kjernetemperaturmåler(e).

Start med å fjerne bena fra stykket og bruk for all del en god kniv. 


Del deretter tynnribben opp i passende porsjonsstørrelser.
Du har på forhånd blandet sammen salt og sukker og vender deretter alle stykkene rundt i blandingen. Putt hvert stykke i hver sin ziplockpose.


Når alle stykkene er dekket av blandingen og pakket inn i ziplockposer setter du dem i kjøleskap, gjerne i press. Slik skal de ligge i 5 dager. Det er viktig at du snur pakkene én gang om dagen slik at laken kommer til overalt. Saltet og sukkeret vil i kontakt med kjøttet føre til at det blir en flytende lake som omfavner kjøttet. Dette vil også medføre at hvis ikke ziplockposene er tette vil de nødvendigvis lekke. Ha de derfor gjerne i en form slik at det ikke renner i kjøleskapet.

Etter 5 dager (etterhvert vil du begynne å ha dine egne preferanser rundt hvor salt og hvor lenge du lar det ligge) tar jeg de ut av kjøleskapet og skyller laken av stykkene i kaldt vann. Sørg så for å tørke stykkene godt. La de gjerne lufttørke i ett døgn et sted kjølig. Om du ikke har et slikt sted kan du la de ligge åpent i kjøleskapet. Nå er det pr. definisjon lov å kalle dette for bacon. Jeg velger å røyke mitt etter denne prosessen da jeg liker røyksmak på mitt bacon.

Om du ønsker å røyke baconet ditt kan du bruke forskjellige måter.
Ikke alle har hverken råd, plass eller ønske om å fylle hus eller garasje med et røykeskap. I starten lagde jeg meg et eget røykeskap av restemateriellene fra utvendig opppussing av huset. Men denne kassen fungerte veldig dårlig når det ble kaldt i været. Jeg brukte da underdelen av en Sølvkroken røykeboks jeg hadde kjøpt for en billig penge på XXL. La spon i den og tente på med en gassbrenner.
Spon kommer i mange varianter. Favorittene er eple og eik. Disse funker bra til fisk også! Jeg brukte da stekeovnen inn som jeg satte på 90 grader. Siden jeg liker varmrøyket bacon falt det naturlig. Når kjernetemperaturen når 60 grader tar jeg da ut baconen. Da er det jeg kaller lettrøyket.

Jeg har etter jeg kom til England investert i en Bradley Digital Smoker 4-racks som står ute i boden. Om første metoden blir litt for rustikk for deg kan det også anbefales å kjøpe inn The Smoking Gun. Denne får du blant annet hos www.sousvidenorge.no.

Har du noen spørsmål kan jeg kontaktes på Twitterkontoen min @SaysPhilippe


Lykke til! 

Ferdig røyket bacon!









søndag 10. april 2016

Rutine i skogen

Nå har vi vært her i åtte måneder og det er helt på sin plass med et tilbakeblikk fra tiden i skogen vår her i England. Etter en hektisk høst og en våt vinter har hverdagen sakte men sikkert også kommet hit. Etter såpass med tid glir man sakte men sikkert inn i det engelske livet med språket, kutyme og de evinnelige høflighetsfrasene som aldri tar slutt, når man først har startet en samtale. Å være høflig er vel og bra og man kan jo hevde at det er altfor lite av det hjemme i Norge. Noe man vil oppdage etter en tid er alle de tusen sosiale kodene som går på kryss og tvers og er helt usynlige for oss joviale nordmenn. Heldigvis har vi etterhvert fått gode venner på skole, arbeid og blant naboene. De har også tatt oss under vingene og vi har fått opplæring i mye rart.

Edna har jobbet jevnt og trutt med sine kontrakter og jeg har tatt meg av barna. Hverdagen som den fremstår er preget av rutine. Edna tar seg gjerne en løpetur i skogen om morgenen, før hun sykler til jobb og kaster seg over arbeidet. Nå som regnet har gitt seg (for det meste) tar jentene og jeg sykkel frem og tilbake fra skolen. Da har vi med frokostgulrøtter til favoritthesten og de tre eslene som bor rett borte i veien på vei til skolen.

Skolehenting og levering i England er ett kapittel for seg. Det skal jeg ta for meg når jeg har bedre tid... Er det to ting som skremmer vannet av den jevne engelskmann er frykten for at barn skal bli kidnappet eller verre, og såkalt "Liability" - må stå til ansvar for noe som har skjedd. Det er advarsler og skilt for absolutt alt som kan potensielt skje. Selger man en hel fisk er det helt naturlig at det er en advarsel om at den kan inneholde bein.

Vi har i tiden vi har vært her vært velsignet med mange hyggelig besøk og når vi har hatt besøk av skolevennene til jentene har vi fått lov til å "innrullere" de som elever i klassene til jentene. Med full skoleuniform, selvfølgelig. Veldig stas og litt skremmende. Ett minne for livet.

Siden skolen startet har jeg hjulpet til på skolen én dag i uken, som har helt klart hjulpet jentene til å komme bedre inn i skolen, forstå oppgavene og litt mental støtte. Etter nyttår fikk jeg i møte med Ellas lærerinne beskjed om at det ikke lenger var behov for mine tjenester, da Ella ble nå sett på som en engelsk elev og gjorde en fremragende jobb i klassen. Marie som blir syv trenger fortsatt hjelp selv om hun snakker engelsk som en 80 år gammel britisk peppermø.

Tiden mellom levering og henting på skole går med til å gjøre nødvendige innkjøp til middag og forskjellige eksperimenter jeg har gående på kjøkkenet. Da vi kom i slutten av august var tanken at jeg også skulle få meg et arbeide her, men det er en rekke praktiske utfordringer rundt hverdagen som har gjort at jeg har valgt å være "house dad" i ett år, med de gleder og utfordringer det er. Jeg er ferdig å levere 08:45 og må hente yngstejenta kl. 15:10, så å jobbe 9-17 byr helt klart på utfordringer. Jeg har valgt å priortere familien dette året og siden det var Ednas jobb som bragte oss hit føles det helt naturlig. Jeg gjør meg jo noen refleksjoner rundt hvordan man i all verden får familieøkonomien til å gå rundt, da det er i praksis umulig for begge foreldre å jobbe fulltid. AKS finnes i et særlig begrenset omfang og som alt annet rundt barn og unge koster det skjorten og litt til. Det er i all hovedsak kvinner som henter og leverer eller besteforeldre. De aller mest velstående har en "nanny" som henter og bringer og vi ser dem heller aldri på forestillinger og eventer på skolen. I likestillingens navn er det som å komme 50 år tilbake i tid. Og det gjelder på flere arenaer i dette flotte men merkelige landet.


onsdag 27. januar 2016

An awful lot of weather

Ja, det regner i England. Det er sant at det regner cats and dogs, det er ubeskrivelige mengder som kommer ned, så man kan gjerne beskrive det med ulike dyr.

Ja, og så blåser det. Det er jo rimelig flatt her, så det kan komme noen kraftige kast innimellom.

Men når det er sagt, dette er jo ingen ting for en nordmann! Sammenlignet med snødriv, kulde, glatte og/eller ufremkommelige veier, snømåking med mye mer, har engelskmennene ingen ting å syte over - litt må man tåle!

Men de klager og snakker ustanselig om været - og er helt fra seg over at jeg sykler 8 små kilometer til og fra jobb hver dag, uansett vær (man har da skikkelige klær). I går var det flere som insisterte på å kjøre meg og sykkelen hjem, fordi det var terrible weather - men jeg sto i mot. Ikke var det ille heller - det var verre da jeg høygravid syklet opp i trikkeskinnene i Hegdehaugsveien i november, for å si det sånn..

Sist uke var det kuldegrader her (da dere i Norge hadde det beinkaldt) - tror vi kom helt ned til minus 3. Det var nesten så påskeliljene som blomstrer i hagen ble litt kalde på beina. Det var sol og flott - men ingen engelskmann på tur - de satt vel hjemme og snakket om hvor kaldt det var. Og det er klart det er kaldt når du går rundt i shorts eller skjørt uten strømper når kvikksølvet tross alt er ganske lavt. Jeg så blant annet en engelskmann som skrapte is av frontruten sin - i shorts. Guttunger løper rundt uten jakke og småjentene i skjørt, småsko - og bare legger.. Her er ull tull - vi fryser heller. Da har vi jo noe å snakke om!


lørdag 9. januar 2016

Godt Nytt År!

Da ønsker vi dere alle det beste for 2016 - og håper at skrivesperren som har ligget som tåke over New Forest siden oktober snart letter.

Høsten var preget av hverdagsliv med jobb og skole, mange hyggelige besøk fra Norge og trivelig omgang med naboer og kollegaer. Livet ble etterhvert så normalt at det nærmest føltes unormalt å blogge om det!

Men nå er det som kjent nytt år, og nye kluter er lagt frem til bruk. Først og fremst er det vel på sin plass å vise alle dere som fryser oppe i Norge hvordan det blomstrer i hagen vår


Det er en viss forskjell på breddegrad 60 og 50..

Julen tilbrakte vi hjemme i Norge med familie og venner - og om ikke det var nok, vi fikk langveisbesøk fra Australia! Kathy som var utvekslingsstudent hos oss på åtti-tallet kom tilbake med mann og barn, og de bannet mer enn oss innfødte over varmegrader og lite snø. Men de fikk noen fnugg på tungen 3. Juledag og ferien var reddet.

Det var utrolig deilig å komme "hjem" igjen til New Forest og så smått komme i hverdagsrutine igjen. Det store på plakaten nå er å planlegge resten av oppholdet, og vi er godt i gang. Utover våren skal vi på nok en London tur (skulle ha blogget om den i oktober ja), ta ferje over til Brittany, France og kjøre vestover langs Englands sørkyst til Cornwall hvor vi skal låne hytta til naboen. Og innimellom plotter vi inn besøk fra Skandinavia - har du tenkt å ta en tur må du gjerne melde din ankomst så vi får booket deg inn i herberget!

I slutten av april er det Southampton Marathon - og undertegnede må holde formen vedlike og få kilometere i skoene. Apropos sko, husbonden har også investert i nye og blir også å finne syklende eller løpende i skogen utover våren.

Siden bloggambisjonene er noe senket satser vi på kortere og heller flere innlegg fremover, og jeg takker derfor allerede nå for oppmerksomheten!

Edna


mandag 5. oktober 2015

Maratonhelg i Bournemouth!

Og så var helgen der alt for tidlig. Ikke helg sånn helt generelt, de lar jo gjerne vente på seg, det var Maratonhelgen med stor M som kom litt som julaften på kjerringa.

Tidligere innlegg har gitt et lite innblikk i hva det innebærer å emigrere, om enn bare for ett år. Å få tid og anledning til mange nok kilometere i skoene i tillegg, har bydd på noen utfordringer. Men utfordringer har sjelden stoppet oss - ei heller denne gangen. Løpeturer etter innfallsmetoden fungerer også - men de lange, langturene har det nok blitt for få av..

Bournemouth er bare en 40 minutters biltur unna, så i utgangspunktet skulle man tro at det bare var å kjøre ned, løpe - og så kjøre hjem igjen. Ikke så når startskuddet går kl 0800 søndag morgen (who on earth..?)

Family-on-the-go måtte derfor i aksjon igjen, og vi dro alle til Matatonbyen lørdag ettermiddag. Kantara Guest House hadde plass til oss i herberget (kan absolutt anbefales!) - og vi (jeg) hadde god tid til å orientere oss med tanke på løpsdagen. Det ble tidlig klart at her var det Ordnüng; ikke mulig å ikke finne frem til Help Desk hvor man fikk startnummer. 99% hadde fått dette tilsendt pr Royal Mail, men jeg meldte meg på fra Norge og måtte derfor hente det på stedet. Det tok 30 sekunder. Danske Bank Oslo Maraton har noe å lære der.



På vår aftentur igjennom Bournemouth fant vi spor av hjemlige trakter aka The Beatles..



.. og ble velsignet med den vakreste himmel med håp for morgendagen.



Når man er inne på temaet velsignelse - vi er så til de grader velsignet med barn med godt sovehjerte. Gi dem en seng ved leggetid og de sovner og sover. Intet unntak på Kantara Guest House - og de store sovnet etterhvert de også.

Så var dagen der - og jeg måtte stå opp kvart over seks. Eller forsøke å våkne i alle fall. Som B-menneske på grensen til C, er det alltid vondt å stå opp - og der og da virket det fullstendig meningsløst å forlate sengen for å ta seg en liten løpetur på et par mil, lissom!

Derfor var det egentlig godt at jeg måtte gå en liten halvtime fra gjestehuset og til start - jeg våknet. Fremme ved startområdet ble jeg igjen møtt av glimrende, engelsk struktur;


Aldri noen tvil om hvor du skulle gå, selv om solen knapt hadde stått opp,



to-etasjers busser fraktet løpelystne inn til startområdet,



 og do-køene var of course helt rette og aldri veldig lange.  

Dere får ha meg tilgitt for ikke å ha tatt noen bilder under selve løpet, da var jeg ganske opptatt med å nyte stemningen, oppleve byen og etterhvert sette den ene foten foran den andre..

De første 10,5 km gikk fort og lett gjennom Bournemouths gater og etter hvert ned til The Sea Side. Været var fortreffelig og det var virkelig flott å løpe langs havet med en liten bris i håret.

Jeg har funnet noen bilder på nett som viser hvor vi løp.

Siste delen av løpet gikk frem og tilbake her mellom The Pier in Boscombe (lengst unna) og The Bournemouth Pier (alle badegjestene dro hjem i august så strendene var tomme da vi løp)



Badehus på rekke og rad. Noen hadde åpnet sine og heiet oss frem, ved en hadde noen småjenter smågodt i en stor skål som de ga til slitne løpere




Dette bildet tok Philippe mens han og jentene ventet på at jeg skulle komme i mål, som dere ser - akkurat passe overskyet løpevær


  
Mens jeg holdt på med mitt, spiste resten av familien en god frokost på gjestehuset før de gikk ned til målområdet for å møte meg. I mellomtiden hadde jentene det gøy med ganske tamme ekorn i parken





Som nevnt var første halvdel av løpet en fornøyelse, og halvveis lå jeg godt an til bestenotering. Det gikk også greit noen kilometer til, men de siste 3-4 skal vi ikke snakke så mye om. Mangelen på lange turer slo plutselig inn og tempoet gikk betraktelig ned. Den siste biten ble løpt i ren trass.



Jeg skal klare det...

Det viste seg at første halvdel virkelig hadde vært god, så selv om jeg møtte den berømte veggen kunne jeg notere over tre minutter bedre tid enn i Oslo i fjor høst - O Lykke!



Flott og tung medalje som jeg selvfølgelig gikk med resten av dagen



Og stor og klumpete t-skjorte som ikke kommer til å bli mye brukt (ikke medaljen heller, altså)

Selv om det er et slit, gjør fryktelig vondt og er alt annet enn moro innimellom - så er det verdt det. Ikke spør hvorfor, men det er i alle fall ikke på grunn av premien.

Dagen derpå har vært preget av støle bein og lyst på karbohydrater, og jeg kommer nok ikke til å løpe igjen før tidligst neste uke. Men da er det på'an igjen. Noen har jo allerede meldt seg på halvmaraton i Southampton 24. april neste år..


- - - - - - - -


Disclaimer: Kanskje litt ufint å benytte begrepet "Ordnüng" for å beskrive engelsk sådan. Gi meg gjerne et entsprechende begrep på engelsk ved anledning.









søndag 27. september 2015

Over The Solent to Isle of Wight

Da var det søndag igjen, og klart for et nytt kapittel på bloggen. Siden det var meldt strålende solskinn hele helgen, planla vi allerede torsdag å benytte denne dagen til en tur over The Solent to Isle of Wight (The Solent er navnet på sundet mellom øya og fastlandet (i den grad England kan sies å være fastland..)).

En tyve minutters kjøretur tar oss ned til Lymington, hvor man kan ta fergen over til øya - og bilen kan være med:


Velkommen om bord!




Jentene koser seg på dekk og sjekker ut seilemulighetene

Ferjen bruker 40 minutter over sundet og legger til i Yarmouth. Derfra brukte vi kanskje et kvarter ned til dagens første stopp, Freshwater Bay.


Hvite klipper og flotte strender



Nydelig solskinn, Frankrike rett sørover



Jentene lot seg ikke skremme av det kalde vannet, og vasset etterhvert villig ut i.

Etter en herlig stund med havbris i håret og en is i kai-kiosken (cash only, takk) - dro vi videre til Alum Bay and The Needles. Dette var vel for å være helt ærlig, en ganske avansert turistfelle, men ingen kan si at det ikke er et flott sted å være en solskinnsdag i helgen vår.


Det vestligste punktet på øya



Vi tok selvfølgelig taubanen ned til stranden



De ivrigste ble også med på en liten båttur 




Vi nøyde oss med å slappe av i vannkanten

Klok av skade hadde vi pakket med oss deilig lunsj hjemmefra med nybakt grovbrød, frukt og grønnsaker, så vi slapp å kjøpe chips med ett eller annet (jada, vi hadde med kjeks og litt godteri også).

En hel dag uten et innslag av noe mat-relatert er uaktuelt når det sitter en Schjelderup bak rattet, så før vi tok fatt på hjemreisen måtte vi innom The Garlic Farm.


En hel gård kun opptatt av hvitløk i generasjoner



Hvitløk er ikke bare hvitløk..



Det vi gleder oss mest til å smake er den røkte versjonen av løken

Til forskjell fra New Forest, var Isle of Wight overraskende kupert. Vi kom opp i høyden og kunne blant annet se over til The Docks of Southampton. Mange av veiene er imidlertid bokstavelig talt overgrodd av busker og trær, så det blir lite annet å se..


Frodig og grønt kan man si



Ta det rolig, det er lys i enden av tunnelen


Vi var alle enige om at det hadde vært en flott tur, og synes også det var moro med et par nye veiskilt i samlingen:


Men vi så ingen røde ekorn..



..ei heller vandrende foie-gras.






søndag 20. september 2015

Bildebrev fra en løpetur

Man skal jo ikke gjøre det enkelt for seg selv. Ikke nok med at man har pakket med seg mann og barn og hele kjøkkenet og flyttet til utlandet for et år, man må jo ha noen rent personlige utfordringer også. Noen vil hevde det er på grensen til galskap; jeg skal løpe halvmaraton i Bournemouth om to uker. De om det.

Grunnen til at jeg løper er tredelt. For det første (og helt grunnleggende) liker jeg å løpe. Jeg har løpt mer eller mindre i hele mitt liv, heldigvis for det meste til noe og sjelden i fra.

Etter at jeg traff Philippe er det en annen iøyenfallende grunn til å løpe; med så mye god mat han lager må jeg være i aktivitet for ikke å ende opp som en julegris.

Den tredje grunnen skal jeg vise dere nærmere nå. Som løperske er jeg heldig å kommer meg ut og rundt og får sett mye, også steder man ellers kanskje ikke hadde reist til. Naturopplevelser oppsøker jeg gjerne - og her i New Forest er det mange av dem. Jeg hadde en 16 km fantastisk tur i dag, og deler noen bilder jeg tok meg tid til å ta på ferden.

Skogen

Skogen er grønn og frodig, eføy vokser opp langs trestammene og bakken er kledd med tornete bjørnebærbusker. Det er et nett av flotte turstier som benyttes endel, men kan ikke sammenlignes med Skullerudstua eller Sognsvann en solfylt søndag. Flaks for oss som bruker denne skogen da!
 


En av de få bakkene jeg har funnet i skogen



Store eiketrær er det mange av



Eføy på furu 



Utrolig flotte farger!

The Meadows of England

Plutselig ute av skogen og så åpner landskapet seg opp, brisen i fra havet som ikke er langt unna ønskes velkommen av en etterhvert svett jogger.






Åpent, grønt og flatt..


Dyrelivet

Inne i skogen er det den fineste bakgrunnsmusikk av fuglesang, ikke ulik den vi har i hjemmelige skoger. Skogsdua med sin eiendommelige ho-hoo hører vi for eksempel ganske ofte. Ellers på en ganske alminnelig løpetur ser man alltid villponnier - i dag var jeg heldig og så mange andre dyr også.



En flokk beitende kuer


New Forest ponni


En til - de er ville men godt vandt til mennesker



Et dådyr midt i veien! 




Den svarte prikken; ørn eller hauk



Ponnier og griser! 



Ponniene jager grisemor - ungene løper etter

Litt av hvert

På en tur som denne passerer man utallige grinder og fe-rister - en nødvendighet for å beskytte de ville dyrene mest mulig. Det er da også straffbart å ikke lukke grinden etter seg!



Litt slitt, men du blir 20 pund fattigere om du ikke lukker denne


Toget snirkler seg også igjennom the New Forest, og innimellom kan vi høre det tute gjennom skogene.



Her har toget til London nettopp passert



Kommer du på besøk er det her du skal gå av

- - - - - 

Jeg håper etter dette at du ikke er tvil om hvorfor jeg løper, og at det ikke er galskap i det hele tatt, for det meste bare mentalhygiene og glede.

Nå skal jeg spise litt av lammekarréen  Philippe tilberedte sousvide tidligere i dag ;-)