Maratonhelg i Bournemouth!

Og så var helgen der alt for tidlig. Ikke helg sånn helt generelt, de lar jo gjerne vente på seg, det var Maratonhelgen med stor M som kom litt som julaften på kjerringa.

Tidligere innlegg har gitt et lite innblikk i hva det innebærer å emigrere, om enn bare for ett år. Å få tid og anledning til mange nok kilometere i skoene i tillegg, har bydd på noen utfordringer. Men utfordringer har sjelden stoppet oss - ei heller denne gangen. Løpeturer etter innfallsmetoden fungerer også - men de lange, langturene har det nok blitt for få av..

Bournemouth er bare en 40 minutters biltur unna, så i utgangspunktet skulle man tro at det bare var å kjøre ned, løpe - og så kjøre hjem igjen. Ikke så når startskuddet går kl 0800 søndag morgen (who on earth..?)

Family-on-the-go måtte derfor i aksjon igjen, og vi dro alle til Matatonbyen lørdag ettermiddag. Kantara Guest House hadde plass til oss i herberget (kan absolutt anbefales!) - og vi (jeg) hadde god tid til å orientere oss med tanke på løpsdagen. Det ble tidlig klart at her var det Ordnüng; ikke mulig å ikke finne frem til Help Desk hvor man fikk startnummer. 99% hadde fått dette tilsendt pr Royal Mail, men jeg meldte meg på fra Norge og måtte derfor hente det på stedet. Det tok 30 sekunder. Danske Bank Oslo Maraton har noe å lære der.

På vår aftentur igjennom Bournemouth fant vi spor av hjemlige trakter aka The Beatles..

.. og ble velsignet med den vakreste himmel med håp for morgendagen.

Når man er inne på temaet velsignelse - vi er så til de grader velsignet med barn med godt sovehjerte. Gi dem en seng ved leggetid og de sovner og sover. Intet unntak på Kantara Guest House - og de store sovnet etterhvert de også.

Så var dagen der - og jeg måtte stå opp kvart over seks. Eller forsøke å våkne i alle fall. Som B-menneske på grensen til C, er det alltid vondt å stå opp - og der og da virket det fullstendig meningsløst å forlate sengen for å ta seg en liten løpetur på et par mil, lissom!

Derfor var det egentlig godt at jeg måtte gå en liten halvtime fra gjestehuset og til start - jeg våknet. Fremme ved startområdet ble jeg igjen møtt av glimrende, engelsk struktur;

Aldri noen tvil om hvor du skulle gå, selv om solen knapt hadde stått opp,

to-etasjers busser fraktet løpelystne inn til startområdet,

 og do-køene var of course helt rette og aldri veldig lange.  

Dere får ha meg tilgitt for ikke å ha tatt noen bilder under selve løpet, da var jeg ganske opptatt med å nyte stemningen, oppleve byen og etterhvert sette den ene foten foran den andre..

De første 10,5 km gikk fort og lett gjennom Bournemouths gater og etter hvert ned til The Sea Side. Været var fortreffelig og det var virkelig flott å løpe langs havet med en liten bris i håret.

Jeg har funnet noen bilder på nett som viser hvor vi løp.

Siste delen av løpet gikk frem og tilbake her mellom The Pier in Boscombe (lengst unna) og The Bournemouth Pier (alle badegjestene dro hjem i august så strendene var tomme da vi løp)

Badehus på rekke og rad. Noen hadde åpnet sine og heiet oss frem, ved en hadde noen småjenter smågodt i en stor skål som de ga til slitne løpere

Dette bildet tok Philippe mens han og jentene ventet på at jeg skulle komme i mål, som dere ser - akkurat passe overskyet løpevær

  
Mens jeg holdt på med mitt, spiste resten av familien en god frokost på gjestehuset før de gikk ned til målområdet for å møte meg. I mellomtiden hadde jentene det gøy med ganske tamme ekorn i parken

Som nevnt var første halvdel av løpet en fornøyelse, og halvveis lå jeg godt an til bestenotering. Det gikk også greit noen kilometer til, men de siste 3-4 skal vi ikke snakke så mye om. Mangelen på lange turer slo plutselig inn og tempoet gikk betraktelig ned. Den siste biten ble løpt i ren trass.

Jeg skal klare det...

Det viste seg at første halvdel virkelig hadde vært god, så selv om jeg møtte den berømte veggen kunne jeg notere over tre minutter bedre tid enn i Oslo i fjor høst - O Lykke!

Flott og tung medalje som jeg selvfølgelig gikk med resten av dagen

Og stor og klumpete t-skjorte som ikke kommer til å bli mye brukt (ikke medaljen heller, altså)

Selv om det er et slit, gjør fryktelig vondt og er alt annet enn moro innimellom - så er det verdt det. Ikke spør hvorfor, men det er i alle fall ikke på grunn av premien.

Dagen derpå har vært preget av støle bein og lyst på karbohydrater, og jeg kommer nok ikke til å løpe igjen før tidligst neste uke. Men da er det på'an igjen. Noen har jo allerede meldt seg på halvmaraton i Southampton 24. april neste år..

- - - - - - - -

Disclaimer: Kanskje litt ufint å benytte begrepet "Ordnüng" for å beskrive engelsk sådan. Gi meg gjerne et entsprechende begrep på engelsk ved anledning.

Over The Solent to Isle of Wight

Da var det søndag igjen, og klart for et nytt kapittel på bloggen. Siden det var meldt strålende solskinn hele helgen, planla vi allerede torsdag å benytte denne dagen til en tur over The Solent to Isle of Wight (The Solent er navnet på sundet mellom øya og fastlandet (i den grad England kan sies å være fastland..)).

En tyve minutters kjøretur tar oss ned til Lymington, hvor man kan ta fergen over til øya - og bilen kan være med:

Velkommen om bord!

Jentene koser seg på dekk og sjekker ut seilemulighetene

Ferjen bruker 40 minutter over sundet og legger til i Yarmouth. Derfra brukte vi kanskje et kvarter ned til dagens første stopp, Freshwater Bay.

Hvite klipper og flotte strender

Nydelig solskinn, Frankrike rett sørover

Jentene lot seg ikke skremme av det kalde vannet, og vasset etterhvert villig ut i.

Etter en herlig stund med havbris i håret og en is i kai-kiosken (cash only, takk) - dro vi videre til Alum Bay and The Needles. Dette var vel for å være helt ærlig, en ganske avansert turistfelle, men ingen kan si at det ikke er et flott sted å være en solskinnsdag i helgen vår.

Det vestligste punktet på øya

Vi tok selvfølgelig taubanen ned til stranden

De ivrigste ble også med på en liten båttur 

Vi nøyde oss med å slappe av i vannkanten

Klok av skade hadde vi pakket med oss deilig lunsj hjemmefra med nybakt grovbrød, frukt og grønnsaker, så vi slapp å kjøpe chips med ett eller annet (jada, vi hadde med kjeks og litt godteri også).

En hel dag uten et innslag av noe mat-relatert er uaktuelt når det sitter en Schjelderup bak rattet, så før vi tok fatt på hjemreisen måtte vi innom The Garlic Farm.

En hel gård kun opptatt av hvitløk i generasjoner

Hvitløk er ikke bare hvitløk..

Det vi gleder oss mest til å smake er den røkte versjonen av løken

Til forskjell fra New Forest, var Isle of Wight overraskende kupert. Vi kom opp i høyden og kunne blant annet se over til The Docks of Southampton. Mange av veiene er imidlertid bokstavelig talt overgrodd av busker og trær, så det blir lite annet å se..

Frodig og grønt kan man si

Ta det rolig, det er lys i enden av tunnelen

Vi var alle enige om at det hadde vært en flott tur, og synes også det var moro med et par nye veiskilt i samlingen:

Men vi så ingen røde ekorn..

..ei heller vandrende foie-gras.

Bildebrev fra en løpetur

Man skal jo ikke gjøre det enkelt for seg selv. Ikke nok med at man har pakket med seg mann og barn og hele kjøkkenet og flyttet til utlandet for et år, man må jo ha noen rent personlige utfordringer også. Noen vil hevde det er på grensen til galskap; jeg skal løpe halvmaraton i Bournemouth om to uker. De om det.

Grunnen til at jeg løper er tredelt. For det første (og helt grunnleggende) liker jeg å løpe. Jeg har løpt mer eller mindre i hele mitt liv, heldigvis for det meste til noe og sjelden i fra.

Etter at jeg traff Philippe er det en annen iøyenfallende grunn til å løpe; med så mye god mat han lager må jeg være i aktivitet for ikke å ende opp som en julegris.

Den tredje grunnen skal jeg vise dere nærmere nå. Som løperske er jeg heldig å kommer meg ut og rundt og får sett mye, også steder man ellers kanskje ikke hadde reist til. Naturopplevelser oppsøker jeg gjerne - og her i New Forest er det mange av dem. Jeg hadde en 16 km fantastisk tur i dag, og deler noen bilder jeg tok meg tid til å ta på ferden.

Skogen

Skogen er grønn og frodig, eføy vokser opp langs trestammene og bakken er kledd med tornete bjørnebærbusker. Det er et nett av flotte turstier som benyttes endel, men kan ikke sammenlignes med Skullerudstua eller Sognsvann en solfylt søndag. Flaks for oss som bruker denne skogen da!
 

En av de få bakkene jeg har funnet i skogen

Store eiketrær er det mange av

Eføy på furu 

Utrolig flotte farger!

The Meadows of England

Plutselig ute av skogen og så åpner landskapet seg opp, brisen i fra havet som ikke er langt unna ønskes velkommen av en etterhvert svett jogger.

Åpent, grønt og flatt..

Dyrelivet

Inne i skogen er det den fineste bakgrunnsmusikk av fuglesang, ikke ulik den vi har i hjemmelige skoger. Skogsdua med sin eiendommelige ho-hoo hører vi for eksempel ganske ofte. Ellers på en ganske alminnelig løpetur ser man alltid villponnier - i dag var jeg heldig og så mange andre dyr også.

En flokk beitende kuer

New Forest ponni

En til - de er ville men godt vandt til mennesker

Et dådyr midt i veien! 

Den svarte prikken; ørn eller hauk

Ponnier og griser! 

Ponniene jager grisemor - ungene løper etter

Litt av hvert

På en tur som denne passerer man utallige grinder og fe-rister - en nødvendighet for å beskytte de ville dyrene mest mulig. Det er da også straffbart å ikke lukke grinden etter seg!

Litt slitt, men du blir 20 pund fattigere om du ikke lukker denne

Toget snirkler seg også igjennom the New Forest, og innimellom kan vi høre det tute gjennom skogene.

Her har toget til London nettopp passert

Kommer du på besøk er det her du skal gå av

- - - - - 

Jeg håper etter dette at du ikke er tvil om hvorfor jeg løper, og at det ikke er galskap i det hele tatt, for det meste bare mentalhygiene og glede.

Nå skal jeg spise litt av lammekarréen  Philippe tilberedte sousvide tidligere i dag ;-)

Livet i Meadow End

Meadow End er fremdeles uten wi-fi, men det begynner å nærme seg den store dagen for installasjon nå. Vi er lovet å være på nett på onsdag - så får vi jo se!

I mellomtiden begynner livet i Meadow End å ta form. Vi har fremdeles ikke et eneste møbel i stua, alle fire sover på madrasser på gulvet, men vi har kjøleskap, vaskemaskin og i morgen kommer det også en liten oppvaskmaskin!

Meadow End er en typisk English Cottage som ble bygget før eller etter en krig vil jeg tro. Sjarmerende detaljer som høye, vridbare dørklinker, vinduer med enkle glass og finurlig åpne/lukkesystem og knirkende, teppebelagte gulv over alt, bortsett på badene og kjøkkenet heldigvis!

Her er inngangsdøren vår, posten kommer inn luken under håndtaket midt på.

Det er vel intet engelsk hus som ikke har en back door, 

her er vår direkte ut fra kjøkkenet

(at det samler seg mengder med sko ved inngangen er et internasjonalt problem)

Det store eiketreet i hagen har vi skrevet om tidligere, i tillegg har vi stor plen, drivhus, tørkestativ og en utebod - alt av varierende alder og kvalitet.

Rett over veien er en av inngangs-veiene til New Forest, 

og her observerer vi stadig turgåere, syklister og hester som skal ut på tur.

Her er huset vårt i bakgrunnen, turistbussen suser forbi 

og jentene som har vært på sykkeltur i skogen i front

Vi har helt fra første dag følt oss veldig hjemme i dette rare, morsomme huset, og vi har funnet oss vel tilrette. Hverdagene med skole og jobb fungerer også bra, men vi er alle fire veldig slitne på grunn av alle nye inntrykk og opplevelser. 

Vi fikk også en veldig hyggelig velkomst da vi kom til Meadow End. Landlady Jane hadde satt igjen en flaske tørr prosecco til oss som velkomstgave (how did she know..?)