Over The Solent to Isle of Wight

Da var det søndag igjen, og klart for et nytt kapittel på bloggen. Siden det var meldt strålende solskinn hele helgen, planla vi allerede torsdag å benytte denne dagen til en tur over The Solent to Isle of Wight (The Solent er navnet på sundet mellom øya og fastlandet (i den grad England kan sies å være fastland..)).

En tyve minutters kjøretur tar oss ned til Lymington, hvor man kan ta fergen over til øya - og bilen kan være med:

Velkommen om bord!

Jentene koser seg på dekk og sjekker ut seilemulighetene

Ferjen bruker 40 minutter over sundet og legger til i Yarmouth. Derfra brukte vi kanskje et kvarter ned til dagens første stopp, Freshwater Bay.

Hvite klipper og flotte strender

Nydelig solskinn, Frankrike rett sørover

Jentene lot seg ikke skremme av det kalde vannet, og vasset etterhvert villig ut i.

Etter en herlig stund med havbris i håret og en is i kai-kiosken (cash only, takk) - dro vi videre til Alum Bay and The Needles. Dette var vel for å være helt ærlig, en ganske avansert turistfelle, men ingen kan si at det ikke er et flott sted å være en solskinnsdag i helgen vår.

Det vestligste punktet på øya

Vi tok selvfølgelig taubanen ned til stranden

De ivrigste ble også med på en liten båttur 

Vi nøyde oss med å slappe av i vannkanten

Klok av skade hadde vi pakket med oss deilig lunsj hjemmefra med nybakt grovbrød, frukt og grønnsaker, så vi slapp å kjøpe chips med ett eller annet (jada, vi hadde med kjeks og litt godteri også).

En hel dag uten et innslag av noe mat-relatert er uaktuelt når det sitter en Schjelderup bak rattet, så før vi tok fatt på hjemreisen måtte vi innom The Garlic Farm.

En hel gård kun opptatt av hvitløk i generasjoner

Hvitløk er ikke bare hvitløk..

Det vi gleder oss mest til å smake er den røkte versjonen av løken

Til forskjell fra New Forest, var Isle of Wight overraskende kupert. Vi kom opp i høyden og kunne blant annet se over til The Docks of Southampton. Mange av veiene er imidlertid bokstavelig talt overgrodd av busker og trær, så det blir lite annet å se..

Frodig og grønt kan man si

Ta det rolig, det er lys i enden av tunnelen

Vi var alle enige om at det hadde vært en flott tur, og synes også det var moro med et par nye veiskilt i samlingen:

Men vi så ingen røde ekorn..

..ei heller vandrende foie-gras.

Bildebrev fra en løpetur

Man skal jo ikke gjøre det enkelt for seg selv. Ikke nok med at man har pakket med seg mann og barn og hele kjøkkenet og flyttet til utlandet for et år, man må jo ha noen rent personlige utfordringer også. Noen vil hevde det er på grensen til galskap; jeg skal løpe halvmaraton i Bournemouth om to uker. De om det.

Grunnen til at jeg løper er tredelt. For det første (og helt grunnleggende) liker jeg å løpe. Jeg har løpt mer eller mindre i hele mitt liv, heldigvis for det meste til noe og sjelden i fra.

Etter at jeg traff Philippe er det en annen iøyenfallende grunn til å løpe; med så mye god mat han lager må jeg være i aktivitet for ikke å ende opp som en julegris.

Den tredje grunnen skal jeg vise dere nærmere nå. Som løperske er jeg heldig å kommer meg ut og rundt og får sett mye, også steder man ellers kanskje ikke hadde reist til. Naturopplevelser oppsøker jeg gjerne - og her i New Forest er det mange av dem. Jeg hadde en 16 km fantastisk tur i dag, og deler noen bilder jeg tok meg tid til å ta på ferden.

Skogen

Skogen er grønn og frodig, eføy vokser opp langs trestammene og bakken er kledd med tornete bjørnebærbusker. Det er et nett av flotte turstier som benyttes endel, men kan ikke sammenlignes med Skullerudstua eller Sognsvann en solfylt søndag. Flaks for oss som bruker denne skogen da!
 

En av de få bakkene jeg har funnet i skogen

Store eiketrær er det mange av

Eføy på furu 

Utrolig flotte farger!

The Meadows of England

Plutselig ute av skogen og så åpner landskapet seg opp, brisen i fra havet som ikke er langt unna ønskes velkommen av en etterhvert svett jogger.

Åpent, grønt og flatt..

Dyrelivet

Inne i skogen er det den fineste bakgrunnsmusikk av fuglesang, ikke ulik den vi har i hjemmelige skoger. Skogsdua med sin eiendommelige ho-hoo hører vi for eksempel ganske ofte. Ellers på en ganske alminnelig løpetur ser man alltid villponnier - i dag var jeg heldig og så mange andre dyr også.

En flokk beitende kuer

New Forest ponni

En til - de er ville men godt vandt til mennesker

Et dådyr midt i veien! 

Den svarte prikken; ørn eller hauk

Ponnier og griser! 

Ponniene jager grisemor - ungene løper etter

Litt av hvert

På en tur som denne passerer man utallige grinder og fe-rister - en nødvendighet for å beskytte de ville dyrene mest mulig. Det er da også straffbart å ikke lukke grinden etter seg!

Litt slitt, men du blir 20 pund fattigere om du ikke lukker denne

Toget snirkler seg også igjennom the New Forest, og innimellom kan vi høre det tute gjennom skogene.

Her har toget til London nettopp passert

Kommer du på besøk er det her du skal gå av

- - - - - 

Jeg håper etter dette at du ikke er tvil om hvorfor jeg løper, og at det ikke er galskap i det hele tatt, for det meste bare mentalhygiene og glede.

Nå skal jeg spise litt av lammekarréen  Philippe tilberedte sousvide tidligere i dag ;-)

Livet i Meadow End

Meadow End er fremdeles uten wi-fi, men det begynner å nærme seg den store dagen for installasjon nå. Vi er lovet å være på nett på onsdag - så får vi jo se!

I mellomtiden begynner livet i Meadow End å ta form. Vi har fremdeles ikke et eneste møbel i stua, alle fire sover på madrasser på gulvet, men vi har kjøleskap, vaskemaskin og i morgen kommer det også en liten oppvaskmaskin!

Meadow End er en typisk English Cottage som ble bygget før eller etter en krig vil jeg tro. Sjarmerende detaljer som høye, vridbare dørklinker, vinduer med enkle glass og finurlig åpne/lukkesystem og knirkende, teppebelagte gulv over alt, bortsett på badene og kjøkkenet heldigvis!

Her er inngangsdøren vår, posten kommer inn luken under håndtaket midt på.

Det er vel intet engelsk hus som ikke har en back door, 

her er vår direkte ut fra kjøkkenet

(at det samler seg mengder med sko ved inngangen er et internasjonalt problem)

Det store eiketreet i hagen har vi skrevet om tidligere, i tillegg har vi stor plen, drivhus, tørkestativ og en utebod - alt av varierende alder og kvalitet.

Rett over veien er en av inngangs-veiene til New Forest, 

og her observerer vi stadig turgåere, syklister og hester som skal ut på tur.

Her er huset vårt i bakgrunnen, turistbussen suser forbi 

og jentene som har vært på sykkeltur i skogen i front

Vi har helt fra første dag følt oss veldig hjemme i dette rare, morsomme huset, og vi har funnet oss vel tilrette. Hverdagene med skole og jobb fungerer også bra, men vi er alle fire veldig slitne på grunn av alle nye inntrykk og opplevelser. 

Vi fikk også en veldig hyggelig velkomst da vi kom til Meadow End. Landlady Jane hadde satt igjen en flaske tørr prosecco til oss som velkomstgave (how did she know..?)

Første skoledag (del II) - første skoleuke

Som våre trofaste lesere har fått med seg har vi noe begrenset tilgang til Internettet i denne nye skogen. Vi må derfor bare beklage at bloggen ikke blir oppdatert så ofte som vi ønsker.

Onsdag 2. september 2015 var første skoledag for alle barna på Foxhills Infant and Junior Schools etter en lang sommerferie i juli og august. For våre to jenter en så stor dag at de egentlig ikke forstår det før om noen år, tror jeg..

Bare det å bytte skole innenfor samme kommune i samme land kan være en utfordring, man kjenner jo ingen. Våre håpefulle kjente i tillegg hverken til kultur, kutyme - eller språket.

Men barn er herlige nysgjerrige! Innkjøp av skoleuniformer var et eventyr, å ha de på fikk de til å føle seg som prinsesser - og å starte på en skole med hester ved sykkelparkeringen, need I say more?

Skoleuniformer ja, det er jo et blogginnlegg i seg selv, men jeg skal prøve å begrense meg.

Marie går på Infant School, og der har vi rødt, grått, hvitt og svart. Ella som går på Junior School har blått, grått, hvitt og svart. Dette gjelder for alt som har med klær og sko (og hårpynt!) å gjøre, alt annet; do as you like!

Så på bildet over er de lysende rosa og lilla Bergans-sekkene "helt innafor" - mens skoene dessverre var highly unreglemented og måtte rapporteres bitte-litt til Head Master faktisk (jepp, helt sant!)

Onsdag aften ble med andre ord benyttet til innkjøp av en del par ukomfortable, svarte sko.

Men når det er sagt; for en velkomst vi fikk på skolen! Jentene ble tatt i mot som de prinsessene de (fremdeles) tror de er, Miss'ene og Mrs'ene er truly entusiastiske (en Miss googlet til og med litt om Norway torsdag kveld) og vi føler oss alle trygge og svært godt ivaretatt.

Det beste er at jentene gleder seg til å gå på skolen selv om de ikke forstår stort - "men vi leker mamma!" -  "og jeg har syv nye venner som jeg ikke aner hva heter!" - "og de spiser potetgull til lunsj!"

Akkurat det siste kommer det nok til å bli sagt noen ord om i denne bloggen i fremtiden.

Så langt er vi bare utrolig glade for at jentene har det bra!

Britiske selvbetjente butikker - der har du en gjeng.

Som de fleste vet som følger bloggen vår, ankom vi England uten hvitevarer av noe slag eller møbler. Vi lokaliserte raskt IKEA, som vi husket fra oppholdet i april, lå i Southampton sentrum. IKEA har jo lagt seg på muligheten for selvbetjening selv om jeg personlig nekter å tro at noen ansatte har hverken brukt eller godkjent løsningen. I den ene delen av IKEA har man mulighet til å trykke på skjermen. Den andre skal du bruke musen som er skjult under en plate. Så jeg har overvært endel brukerreaksjoner på de gangene jeg til nå har vært der. Der hvor touchskjermen faktisk "virker" er ikke stedet du trykker helt tilpasset hvor knappen mener at du trykket. Dette skaper unektelig noen feilvalg i starten man kan leve med. Og da unngår jeg å snakke om navigasjonssystemet bak. Det ville medført et studie i okkulte retninger av informasjonsarkitektur. Man finner jo etterhvert produktene man leter etter og tenkte i sitt stille sinn at man kan legge produktene i en "handlekurv", og få en status om produktene er på varehuset eller forventet dato, for så å gå og plukke dem i tur og orden. Aisle by aisle and location by location. Neida. Det kan man selvfølgelig ikke. Etter at du har funnet produktet i entall, må du notere dette ned på en lapp og begi deg inn i villmarken. Det er jo slik man tjener penger på IKEA. Dataskjermen er der kun for å trøtte deg ut, nok til at du viljeløst trekkes med i strømmen av mennesker som følger pilene, uten snarveiene.

Å kjøpe hvitevarer er jo vanligvis en enkel sak, men det kommer helt ann på hvilken butikk du er prisgitt å lokalisere. Etter å ha prøvd to av de relativt store, www.argos.co.uk og www.currys.com (navnet har jeg ingen god forklaring på) må jeg gi Argos ca. 0 poeng av 100 og Currys 100 poeng. Forklaringen er som følger:
I Argos kommer man inn og der er de utstyrt med en rekke datamaskiner, som faktisk virker som de er tenkt. Altså finn produkter, skriv varenummer på en lapp og still deg så i kø for å snakke med en dame eller mann. Jeg glemte å si at hele varekatalogen ligger laminert ved siden av skjermen så det er godt det er touchskjerm, for stort annet var det ikke plass til.

Når man så kommer til kassen er man jo en smule opptatt av leveringstid. Dette var visst et ganske uvanlig spørsmål kunne vi tolke utfra damens oppførsel. Kjøleskap og fryser er visst ikke primærbehov her, det må vi jo forstå. Støvsugeren vår kunne vi visst få levert samme kveld kunne hun gledelig opplyse, men alt annet måtte komme i midten av september. Edna og jeg vekslet blikk og bestemte oss for søke lykken i en annen butikk.

Lykken fant vi i Currys som merkelig nok ikke hadde en eneste selvbetjent maskin men derimot hyggelig folk som velvillig hjalp til med å finne riktig varer og kunne levere alt på to dager. Og i dag er det levert som avtalt.

Som en IT-person opptatt av hvordan man tar i bruk IT i samfunnet, arbeid og til forenkling har jeg så langt erfart at de som prøver seg på selvbetjente løsninger er lagt fra halvveis til mål. Min søken fortsetter.

Philippe

Snart i normalt leie, nesten.

I dag kom kjøleskapet og vaskemaskin og ble installert i en fei. Det kan nå se ut til at vi er på vei ut av «campingvognen» vi har bodd i siden fredag. Jeg er nå offisielt lommekjent på IKEA i Southampton sentrum. Standardfrasen «Hello again!» møter meg oftere, nå som jeg er på hils med flere ansatte der. Om dette er positivt eller dårlig vites ei. Men å ha tilgang til en butikk du kjenner på både godt og vondt hjelper jo litt når alt annet er nytt. I skrivende stund har jeg fylt opp kjøleskapet med både vått og tørt. Kanskje mor får noen bobler i kveld? Kjølige bobler faktisk.

Minste er utstyrt med en skoleveske fra Foxhills Infant School

I går var det første skoledag og hele familien var veldig spente. Vi hadde gått til innkjøp av skoleuniform til begge jentene, men sko til skoleuniformen hadde vi ikke klart å kjøpe. Vi beklaget oss til de ansatte som hadde stor forståelse for at ikke alle små detaljer var på plass. Så i en skolegård full av svare sko, sto de rosa joggeskoene til Ella klart frem. Veldig «highly unreglemented». Skolesekk derimot er de ikke veldig nøye på, så jentenes Berganssekker skilte seg greit ut.

Ellas lærerinne kunne fortelle at siden engelsken var på et minimum hadde de gode ordninger her for å hjelpe dem i gang med det resultat at jentene får gratis spesialundervisning i 6 uker. Og om vi hadde behov for mer skulle vi bare ordne det når den første perioden gikk ut. Begge jentenes lærerinner var veldig imøtekommende og positive. Mye tommel opp der altså.

Kvart over tre hentet vi Marie, den yngste, og hun vinket begeistret.  Hun kunne fortelle at hun hadde fått fem nye venner. Hun husket bare navnet på en av dem, Mia, men det med navn bryr man seg ikke så mye om. Det er mer vi voksne som henger oss opp i det. Her er det leken som er viktig.

Rett etterpå var det bort i skolegården til Ella hvor alle elevene sto oppstilt i kø og orden. Ingen barn fikk gå før lærer og foreldre har fått blikk-kontakt. Ella kom smilende til oss og kunne fortelle leende at hun hadde ikke skjønt noen ting av hva læreren hadde snakket om hele dagen, men det gjorde ingenting.  Ella hadde fått tre nye venner kunne hun fortelle, hvor to av dem var veldig imponert over hennes turneøvelser.

Etter skolen var slutt dro vi inn til Lyndhurst hvor det befant seg en mengde ville esler som ville ha mye kos. En av dem prøvde også å komme seg inn i en bil mens en annen ble litt sliten av all denne kosingen.

Natta meg.

Nå gjør jeg meg klar til å hente jentene etter andre skoledag og jeg har lovet dem en lang sykkeltur på deres nye sykler langt inn i skogen. Så skal jeg lage laks med kremet Tagliatelle ala AGA.

På campingtur! (og fryktelig lenge uten noen form for Internett)

Bortsett fra fadesen med British Airways og kanselleringen av flyvningen, gikk utreisen for øvrig overraskende smertefritt.

Vi fikk sjekket inn 4 x kofferter (alle merket «heavy 23 kg») og to bilseter, og ingen sa noe på mengden av håndbagasje både små og store hadde med. Jeg blir «alltid» trukket ut for tilfeldig, men grundig sjekk i sikkerhetskontrollen, men merkelig nok ikke denne gangen. Det pep ikke engang! Snille SAS holdt flyet i rute, og all bagasje kom tidlig på båndet i hyggelig rekkefølge. Terminal 2 kjenner vi fra før; vi hamstret mat og drikke på Boots og det er enkelt å ta AVIS-bussen bort til bilutleien. Siden man er AVIS Preferred kunde (har kanskje leid bil to ganger tidligere med dette selskapet) seiler man forbi all kø, og alt papirarbeid er gjort på forhånd. Og bagasjen fikk også plass i 7-seteren vi hadde bestilt (opprinnelig til terminal 5). «I’ve been holding on to this one for a long time, especially for you, Madame”, sa avismannen. Jentene sovnet i bilen på vei sørover, og vi kjørte inn i solnedgangen ved ankomst Bartley Lodge Hotel.

Klokken ni fredag morgen utstyrte Dear Jack oss med kontrakter og nøkler in no time – og så var endelig tiden kommet for å låse opp Meadow End! En liten og hyggelig Cottage med høvelig stort kjøkken og absolutt ingen plass til å oppbevare en eneste støvel. Kjøkkenutstyret til Ph har med andre ord fått plass i skuffer og skap, mens alt annet står i esker og kofferter på fairley new carpets in the 

dining room (kommer aldri til å bli noe dining der).

Søte landlady Jane hadde satt igjen et kort med teksten «Wishing you much happiness in your new home» sammen med en flaske tørr Prosecco på kjøkkenbordet, og vi følte oss riktig velkomne i huset vi skal ha hjemmet vårt i for et år!

Men vi leier så til de grader umøblert, symptomatisk nok er det kun fire kjøkkenstoler og en bok om AGA ovnen som fulgte med i leien. Ellers er det rett og slett tomt. Ikke kjøleskap, vaskemaskin eller støvsuger. Ingen vaskekost, klut eller dobørste. Og ingen Wi-Fi!!

Primærbehovet ble dekket på IKEA; fire madrasser på gulvet. Sengetøy og håndklær kom med flyttelasset, sammen med en mengde andre ting jeg nå ikke helt forstår hvorfor ble pakket og sendt med (for eksempel en halv pakke med telys fra Nille, hvorav ti påskegule).

Men hva gjør det vel å være på campingtur en stund når det er et digert eiketre i hagen med tau-huske, ryttere til stadighet rir forbi huset og både ekorn og rådyr kan sees fra kjøkkendøren? Eller når man finner steinsopp etter 20 meter (som allerede er tørket i medbragt dehydrator) og det vokser enorme mengder med bjørnebær over alt?

Om jeg må stille på jobb første dag med krøllete bluse er kanskje litt verre. Mulig vi må handle strykejern i morgen.

(Dette blogginnlegget ble forfattet for noen dager siden, men altså ikke publisert tidligere pga manglende nettilgang. Forstår nå bedre Djuice-reklamene som har versert hjemme den siste tiden)