Tidligere innlegg har gitt et lite innblikk i hva det innebærer å emigrere, om enn bare for ett år. Å få tid og anledning til mange nok kilometere i skoene i tillegg, har bydd på noen utfordringer. Men utfordringer har sjelden stoppet oss - ei heller denne gangen. Løpeturer etter innfallsmetoden fungerer også - men de lange, langturene har det nok blitt for få av..
Bournemouth er bare en 40 minutters biltur unna, så i utgangspunktet skulle man tro at det bare var å kjøre ned, løpe - og så kjøre hjem igjen. Ikke så når startskuddet går kl 0800 søndag morgen (who on earth..?)
Family-on-the-go måtte derfor i aksjon igjen, og vi dro alle til Matatonbyen lørdag ettermiddag. Kantara Guest House hadde plass til oss i herberget (kan absolutt anbefales!) - og vi (jeg) hadde god tid til å orientere oss med tanke på løpsdagen. Det ble tidlig klart at her var det Ordnüng; ikke mulig å ikke finne frem til Help Desk hvor man fikk startnummer. 99% hadde fått dette tilsendt pr Royal Mail, men jeg meldte meg på fra Norge og måtte derfor hente det på stedet. Det tok 30 sekunder. Danske Bank Oslo Maraton har noe å lære der.
På vår aftentur igjennom Bournemouth fant vi spor av hjemlige trakter aka The Beatles..
.. og ble velsignet med den vakreste himmel med håp for morgendagen.
Når man er inne på temaet velsignelse - vi er så til de grader velsignet med barn med godt sovehjerte. Gi dem en seng ved leggetid og de sovner og sover. Intet unntak på Kantara Guest House - og de store sovnet etterhvert de også.
Så var dagen der - og jeg måtte stå opp kvart over seks. Eller forsøke å våkne i alle fall. Som B-menneske på grensen til C, er det alltid vondt å stå opp - og der og da virket det fullstendig meningsløst å forlate sengen for å ta seg en liten løpetur på et par mil, lissom!
Derfor var det egentlig godt at jeg måtte gå en liten halvtime fra gjestehuset og til start - jeg våknet. Fremme ved startområdet ble jeg igjen møtt av glimrende, engelsk struktur;
Aldri noen tvil om hvor du skulle gå, selv om solen knapt hadde stått opp,
to-etasjers busser fraktet løpelystne inn til startområdet,
og do-køene var of course helt rette og aldri veldig lange.
Dere får ha meg tilgitt for ikke å ha tatt noen bilder under selve løpet, da var jeg ganske opptatt med å nyte stemningen, oppleve byen og etterhvert sette den ene foten foran den andre..
De første 10,5 km gikk fort og lett gjennom Bournemouths gater og etter hvert ned til The Sea Side. Været var fortreffelig og det var virkelig flott å løpe langs havet med en liten bris i håret.
Jeg har funnet noen bilder på nett som viser hvor vi løp.
Siste delen av løpet gikk frem og tilbake her mellom The Pier in Boscombe (lengst unna) og The Bournemouth Pier (alle badegjestene dro hjem i august så strendene var tomme da vi løp)
Badehus på rekke og rad. Noen hadde åpnet sine og heiet oss frem, ved en hadde noen småjenter smågodt i en stor skål som de ga til slitne løpere
Dette bildet tok Philippe mens han og jentene ventet på at jeg skulle komme i mål, som dere ser - akkurat passe overskyet løpevær
Mens jeg holdt på med mitt, spiste resten av familien en god frokost på gjestehuset før de gikk ned til målområdet for å møte meg. I mellomtiden hadde jentene det gøy med ganske tamme ekorn i parken
Som nevnt var første halvdel av løpet en fornøyelse, og halvveis lå jeg godt an til bestenotering. Det gikk også greit noen kilometer til, men de siste 3-4 skal vi ikke snakke så mye om. Mangelen på lange turer slo plutselig inn og tempoet gikk betraktelig ned. Den siste biten ble løpt i ren trass.
Jeg skal klare det...
Det viste seg at første halvdel virkelig hadde vært god, så selv om jeg møtte den berømte veggen kunne jeg notere over tre minutter bedre tid enn i Oslo i fjor høst - O Lykke!
Flott og tung medalje som jeg selvfølgelig gikk med resten av dagen
Og stor og klumpete t-skjorte som ikke kommer til å bli mye brukt (ikke medaljen heller, altså)
Selv om det er et slit, gjør fryktelig vondt og er alt annet enn moro innimellom - så er det verdt det. Ikke spør hvorfor, men det er i alle fall ikke på grunn av premien.
Dagen derpå har vært preget av støle bein og lyst på karbohydrater, og jeg kommer nok ikke til å løpe igjen før tidligst neste uke. Men da er det på'an igjen. Noen har jo allerede meldt seg på halvmaraton i Southampton 24. april neste år..
- - - - - - - -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar